Hvorfor skal man synge i folkehøgskolen?

Jeg elsker musikk, men jeg har egentlig aldri likt å synge. Særlig ikke når det er organisert, - kor, allsang eller salmesang i kirka for den saks skyld. Toneleiet er som oftest feil for meg, og jeg blir sliten i kjeven. 

Men når jeg tenker meg om har jeg likevel sunget mye - når jeg er glad eller redd, for å roe meg ned, og når jeg hørt noe fint, for å gjenta musikkopplevelsen. I full utfoldelse, men alltid litt privat, i hvert fall ikke organisert.

Hvorfor skal da jeg skrive om å synge i folkehøgskolen? Fordi jeg har lært hva det å synge gjør med oss mennesker. Og at det samme gjelder når man får utfolde seg med alle de musiske uttrykksformene; dans, drama, fortellerkunst, visuell kunst, skriving av tekst og det å spille instrumenter.

Les artikkelen jeg har skrevet i folkehøgskolebladet Steg, utgave 3 - 2019, side 16-20.

Bjørkvold. For ca 30 år siden tok jeg hovedfag i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo, Institutt for musikk og teater, først og fremst for å bli en bedre musiker. Det var det jeg drømte om på den tiden - å være musiker. Gjennom studiet fikk jeg også noe annet. Noe jeg i utgangspunktet ikke søkte. Jeg møtte en professor som representerte noe helt annet, Jon-Roar Bjørkvold. Han hadde studert barns sang og lek, på globalt nivå, og hadde akkurat skrevet boka Det musiske menneske. Jeg ble tatt av dette universet, og i løpet av studietiden ble jeg like opptatt av hvordan sang og lek representerer den grunnleggende skaperkraften i mennesket, som av systematisk øving for å bli en bedre musiker. Og jeg tror det var nettopp det som gjorde meg til en bedre utøvende musiker.

Kreativitet og skaperkraft. La meg ta det med en gang: Vi skal synge i folkehøgskolen fordi det frigjør kreativitet og skaperkraft. Vi lever i et informasjonssamfunn som blir stadig mer teknologisk, bevisstheten fylles med mengder av informasjon, vi utvikler filtre som sensurerer aktiviteten vår, en stadig sterkere stemme forteller oss hva vi kan, og ikke minst, hva vi ikke kan tillate oss. I spenningen mellom menneskets grunnleggende skaperkraft og det samfunnet, ungdomskulturen og omgivelsene lærer oss om normer og forventninger til hva vi kan og ikke kan, vinner det siste. Kreativiteten og skaperkraften temmes. Vi står i fare for å bli musisk handicappede.

I norsk skole har sang, musiske fag og estetiske fag generelt, hatt trange kår de siste årene. De som styrer skolepolitikken har ment at disse fagene ikke har vært nyttige. Dette er heldigvis i ferd med å snu. Forskning viser hva de musiske fagene har å si for menneskets utvikling. Dette vet vi i folkehøgskolen, egentlig, og her kommer mine perspektiver.

Musisk. Jeg refererer til begrepet musisk, og det musiske menneske. Begrepet kommer fra den greske mytologien der gudeverden var preget av balanse og harmoni. Gudene forholdt seg til hverandre med ulike ansvarsfelt i et harmonisk og samstemt univers. Men myten sier at det perfekte, avstemte, kosmiske univers, manglet en stemme. Det vesentligste; - selve tilværelsens stemme. For å bøte på denne «mangelen», fikk Zevs ni barn med erindringens gudinne, Mnemosyne; - De ni muser.

De ni muser kom til verden for å gi tilværelsen mening og for å forløse tilværelsenes stemme. De ni muser opptrådte alltid som et fellesskap i ord, toner og bevegelse, der alle hadde sitt spesielle ansvar innen sang, dans, spilling, diktning, fortellerkunst og teater. De ni muser symboliserer det man kaller en eksistensiell uttrykksdimensjon som finnes hos alle mennesker i alle kulturer, til tross for varierende livsvilkår, eller utøvelses-vilkår, avhengig av kultur og livsfaser.

Mest framtredende er den «musiske» uttrykksdimensjonen hos barn. Barnet er umiddelbare med stemme, kropp, rytme og bevegelse og uttrykker seg selv og sine behov i et spekter av uttrykksformer både i lek og alvor. Det musiske uttrykk er livgivende, det skaper mening i tilværelsen og er livsviktig i barnets utvikling.Barn leker seg med sangen fra det øyeblikket de kan uttrykke seg med lyd. Og allerede før de er født, både hører og gjenkjenner de sanger, toner og regler som mor synger eller resiterer. Lyd, rytme og bevegelse er grunnleggende for mennesket og i menneskets utvikling (Anthony De Caspar).

Barn. Barn har en skapende livsform og en lekende livsholdning. De tilnærmer seg virkeligheten gjennom lek. Gjennom lekens rollespill nærmer barn seg de arenaer der det virkelige liv utspiller seg, og i leken prøver de ut roller og situasjoner for å gjøre seg klar til livet som kommer.

Skapelsen. I et skapelsesteologisk perspektiv har Gud skapt mennesket i «sitt bilde», som et avbilde av seg selv (1. Mos 1,26). Gud, Skaperen, den kreative, har med andre ord bevisst skapt mennesket som et skapende og kreativt vesen. Barnet er derfor skapt av Gud med et iboende uttrykksbehov og grunnleggende evner til å skape og uttrykke seg og parallellen til grekernes musiske univers er nærliggende.

Frijazz-sangere. Barn er uskolerte frijazz-sangere når de kommenter sin egen lek. Sitter de i egne tanker, kan man ofte høre a-tonale strofer som akkompagnerer det universet de er inne i. Tegner de opp og ned på arket, akkompagnerer de bevegelsene; sangen går opp og ned. Det spiller ingen rolle om de treffer intervallene eller om det er en høy ters. Og har de lært nye sanger i barnehagen, er disse utgangspunkt for nye tekster som kommenterer det de ser rundt seg. At det ikke alltid går opp med melodilinjene spiller ingen rolle, de har ingen filtre som sensurerer bort det som ikke passer.

På et tidspunkt blir sangen mer og mer borte. Og mange slutter etter hvert å synge. Hvorfor er det slik? Mange av oss har opplevelser fra studieturer i Afrika. Der synges det jo over alt - av mennesker i alle aldre. Det er opplagt kulturelt betinget og kanskje noe spesielt med vår kultur i vesten. Jeg kommer tilbake til dette.

Winnicott. Men hvorfor er sangen og leken så viktig for ungdoms utvikling? Den amerikanske psykologen D.W. Winnicott diskuterer i boka «Lek och Värklighet» lekens avgjørende betydning i menneskets liv. Leken er en nødvendige brobygger mellom menneskets indre, subjektive forestillingsverden og den ytre, objektive virkelighet. Leken, sangen og den frie diktningen er overgangsfenomener som skaper sammenheng og mening mellom drømmen og hverdagen. Brytes denne sammenhengen, blir mennesket sykt og passivt, hevder Winnicott. (Winnicott 1971)

Bro mellom drømmer og virkelighet

Winnicott beskriver også hvordan sammenhengen mellom drøm og virkelighet danner grunnlag for menneskets mulighet til abstrakt forståelse og mulighet for religiøse opplevelser. Hos barn er det en kontinuerlig forbindelse mellom den indre forestillingsverden og det ytre virkelige liv. Som ung student og onkel, og senere som far, har jeg vært et fascinert vitne til dette. Som Bjørkvold skriver i boka «Det musiske menneske»

«Det musiske menneske våger å befrukte indre drømmer med ytre virkelighet og samtidig la ytre virkelighet berikes av indre drømmer. Ikke i et splittet enten - eller, men i et livgivende både - og.» (Bjørkvold, 1989)

For barn er koblingen mellom den indre og ytre verden ikke bare naturlig, men også utviklende. De fleste av oss opplever fantasiens overløp og budbringer mellom disse to verdener som naturlig og inspirerende, - så lenge det gjelder barn. Men de hører ikke hjemme i den rasjonelle voksnes tilværelse, da er det bare virkelighetsflukt og dagdrømmeri. Og ikke det vi trenger for å fungere i tilværelsen.

I boka "Den uendelige historie", sier Michael Ende:

"Det finnes mennesker som aldri kommer til Fantàsia... og det finnes mennesker som kommer dit, men som blir der for alltid. Men det er også noen som reiser til Fantàsia og vender tilbake igjen... Og det er disse som gjør begge verdener friske. (Ende 1986)

Som Winnicott sier; Mennesket blir sykt og passivt hvis den musiske sammenhengen mellom det indre og det ytre kobles fra.

Disse musiske prinsippene gjelder altså ikke kun barn, det gjelder for mennesker; vi er skapt som «musiske» individ. Allikevel er vår vestlige virkelighet preget av at vi «av-musiseres» mens vi vokser ut av barnets musiske univers.

Kanskje handler dette om at vi i vår vestlige kultur forlater den muntlige, musiske barnekulturen til fordel for en mer mekanisk og fragmentert sosialiseringsprosess som forbereder oss på det samfunnet, skole og jobb krever. Barnekulturens helhetlige, autentiske og spontant muntlige univers erstattes av et mer fragmentert, planmessig og logisk univers der skriftkulturen er dominerende.

Syng for å opprettholde skaperkraft og kreativitet.

Matti Bergstrøm var nevrolog og hjerneforsker og var opptatt av ideenes tilblivelse. Hjernestammen er noe av det første som utvikles hos fosteret, mens hjernebarken er noe av det siste, sier han. Hjernestammen representerer indre drifter og kaoskrefter (kaossenteret), hjernebarken representerer system og orden (ordenssenteret) og her lagres informasjon vi tilegner oss. Fra hjernestammen kommer usensurerte impulser - bla vår grunnleggende musiske skaperkraft.

Forenklet sagt sendes signaler fra de to sentrene inn i et sentrum der kamp og modifikasjoner av signalene skaper nye ideer og tanker. I prosessen ligger vår mulighet til å sette kreativitet og skaperkraft ut i livet.

Dette er imidlertid prosesser som skjer i underbevisstheten og kun én ellevtemilliontedel av det som skjer kommer opp i vår bevissthet, mens kamp og modifikasjon foregår hele tiden.

Hos barn er kaossenteret sterkere enn ordenssenteret og ufiltrerte impulser slipper ut. Men i kunnskapsskolen, med lite sang og lek, styrkes ordenssenteret og overtar styringen. Underbevisstheten sensurerer impulsene fra kaossenteret, vår kreative skaperkraft, og strømlinjeformede tanker og ideer kommer ut.

Til tross for dette ser vi at sang får stor betydning i møte med krefter fra kaossenteret, f.eks. frykt. Frykt relatert til kunnskapssenteret kan takles med kunnskap. En mørkredd kan slå på lyset og se at monsteret egentlig er klær på en stol. Ny kunnskap temmer, mens kreftene fra kaossenteret håndteres bedre med det musiske, - særlig sang. Derfor synger vi når vi er redde, står i kritiske situasjoner, eller når soldatene marsjerer inn i et krigsområde. Sangen roer oss og snakker med vårt indre der logikken ikke når inn.

Afrikansk inspirasjon til musisk nærvær og fellesskap

Sammen med familien bodde og jobbet jeg i Sør-Afrika på begynnelsen av 2000-tallet med ungdom, musikk og kultur. Musiske ulikheter mellom afrikansk og vestlig kultur ble veldig synlig for meg. I Sør-Afrika ble forskjellene ekstra tydelige siden min hverdag var i en «hvit» forstad med «hvite» vestlige prinsipper og tankegang, mens jeg på jobb var sammen med «svarte» og «fargede» folk i såkalte Townships.

Etter hvert ble jeg godt kjent med menigheten i metodistkirken i townshipen Langa i Cape Town. Altertavla i kirken var et stort broderi med bl a et «Red Ribbon» (Aidsmerket) og teksten: «You Are Not Alone».

Søndag etter søndag var kirken smekk full. De hadde ikke ett instrument, kun sang, dans og bibel. Og bibelen ble ikke brukt kun til tekstlesing. Fremst i midtgangen danser en eldre dame med sin skinninnbundne bibel i hånda. Hun bruker den som tromme. Lyden av en håndflate mot en bibel er dyp og pulserende og lager rytmen som menigheten synger på, i et flerstemt brus, - på Xhosa. Det dirrer i tak og vegger. Lyden av sang og dans er så intens, at munnhellet «taket løfter seg» gir mening.

Den intense sangen, fulgt av behersket dans, ble forsterket av kunnskapen om kirkegjengernes virkelighet. Mange bor i skur av blikk. Men alle pynter seg i det fineste de har når de går til kirke. Fellesskapet i sangen og dansen fylte meg med et så sterkt musisk nærvær med min Skaper, at jeg ikke hadde behov for skriftlesning.

Livet i en hvit forstad i Cape Town er ganske likt livet i Oslo. Men den svarte kulturen i Townshipene i Sør-Afrika er veldig annerledes. Det er åpenbart at man i disse afrikanske kulturene (det er mange) finner mange trekk av det musiske. Stikkord er spontanitet, umiddelbarhet, muntlighet, sang, dans, rytme, bevegelse, lek og latter. Men det som kanskje er mest betegnende er det musiske fellesskapet. «Ubuntu»-begrepet stammer opprinnelig fra den sør-afrikanske Zulu kulturen. Begrepet er et uttrykk for fellesskap og fellesskapets betydning i mange afrikanske kulturer: - «Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker.» Først og fremst beskriver det en grunnleggende respekt for «den andre». Dette har også en dyp religiøs forankring i en afrikansk kontekst, da «den andre» også inkluderer forfedrene. Man står i en sammenheng, tilhører det nåværende fellesskap og står samtidig i et fellesskap med forfedrene som man «kommer hjem til» i døden.

Individualisme har liten grobunn i tradisjonelle afrikanske kulturer. Mens det i vår hvite forstad var høye murer rundt eiendommene, levde folk i Townshipen først og fremst utenfor huset, - i gata eller andre uterom, i samspill og fellesskap med andre. «Jeg er, siden vi er, og vi er, siden jeg er» er uttrykk for fellesskapet som gjennomsyrer alt.

I disse kulturene er musisk kultur integrert både i hverdagsliv, arbeid, kirke og fest, og ikke underordnet til noe «barnslig» slik vi tenderer til i vår kultur.

Jeg tar alltid med meg elever til Langa Methodist Church. Det gjør like sterkt inntrykk på meg hver gang. For elevene er det en opplevelse av noe som er større en dem selv. Sangen er nok. For noen, overveldende. Den snakker til oss med et alvor som går langt inn i dypet av vårt indre. Jeg er sikker på at den er helende for alle i kirkerommet. Både for oss som kommer langveisfra og er så musisk handicappede at vi ikke vet hvordan vi skal te oss når bevegelsene og sangen fyller rommet på alle kanter. Og helende for de som har finstasen på og gir seg hen til sangen, dansen og bibelen, med både rytmen og tekstene, - og som gir håp om både liv og helse; You are not alone.

Dette er grunnene til at vi skal vi synge i folkehøgskolen:

• Vi skal la sangen snakke til vårt indre for å gi mening, der logikk og rasjonalitet ikke når fram.
• Vi skal som musiske mennesker dyrke felleskapet som sangen og dansen tar oss med inn i.
• Vi skal opprettholde forbindelsen mellom vårt indre subjektive liv, drømmene, og den ytre objektive virkeligheten - i et livgivende både - og.
• Vi skal stimulere vår kraftsenter så vi ikke blir musisk handikappede.

Vi skal synge for å sikre vår kreativitet, skaperkraft og fellesskap. Slik det kom til uttrykk da vi sto side om side og sang «Kringsatt av fiender, gå inn i din tid...» med en stakkars rose i hånden, etter 22. juli. Vi hadde ikke ord, men vi hadde sangen.