Portrett 123: Ottar Nesje

Hvordan spille moderne trommesett - bare for gøy Denne Facebook gruppa har over 2000 medlemmer, flest trommeslagere, både profesjonelle og amatører, samt en del andre interesserte. Her deles informasjon og tips, og det lages portretter av norske trommeslagere som er en del av gruppa. Jeg portretteres som nr  123, og intervjuet kan leses på Facebooksiden her, eller i teksten under. 

Portrett 123: Ottar Nesje

Og her kommer nok en varm, fin og ekte historie. Tusen takk til Ottar Nesje (f.30.09.1964). 

Som utøvende musiker har Ottar vært med på mye. Han var frilansmusiker på heltid fra slutten av 80-tallet til ca år 2000, deretter deltid. Har jobbet i Kirkelig Kulturverksted med Kulturkirken Jakob, bodd og jobbet i Sør-Afrika for YMCA. Han har vært lærer, assisterende rektor og nå rektor på Rønningen Folkehøgskole. Bor nå på Risløkka i Oslo.

-Hva fikk deg til å begynne å spille?

Aller først vil jeg takke for dette morsomme initiativet som både viser at vi er veldig mange trommeslagere i Norge og at vi vil hverandre vel! Det er gøy å lese portrettene her og det er så mange flotte og utrolig flinke musikere blant oss! Takk for forespørselen, Ernst Wiggo, jeg deler gjerne min historie, selv om jeg ikke er like aktiv i dag som jeg har vært tidligere.

Jeg er yngst av fire søsken, vokste opp på gård et stykke unna folk i Spydeberg i Indre Østfold, i et hjem med piano, gitar, fløyter, balalaika(!) og div skramleorkester-instrumenter. Foreldrene mine var lærere, og moren min spilte piano (koralsats etter noter), men kunne ofte lage skramleorkester med oss barna hjemme.

Alle mine tre eldre søsken fikk pianoundervisning, men pedagogikken var gammelmodig og streng, og da min søster (yngste av de tre) ble avslørt i å ikke kunne lese noter, men spilte på gehør, forteller hun at det ble smekk med linjal over fingrene. Dette førte nok til at jeg «slapp» pianoundervisning i oppveksten. Det jeg kan av musikk har jeg derfor i stor grad måttet leke meg fram til, og lytte meg fram til. 

På mange måter er jeg glad for det, men siden jeg er den eneste i min familie som har gjort musikk til et levebrød i en lengre periode, skulle jeg gjerne ha fått inn den basis note- og teorikunnskapen som kommer med f eks tradisjonell pianoundervisning eller korps.

Broren min, Trygve, 6 år eldre, spilte imidlertid både kornett i korpset, og etter hvert trommesett i ungdomskor i nabokommunen, og da han på begynnelsen av 70-tallet spilte i band - med et reportoir som var nytt for meg, var jeg frelst. Han tok med seg trommesett hjem i ferier, og jeg fikk spille på dette. Og jeg plukka fort opp en del av det han holdt på med.

Det viktigste for min utvikling var kanskje miljøet som broren min ble en del av, og som jeg fikk henge på, som en (litt for) ivrig barneskolelillebror. Jeg ble introdusert for musikk som jeg ikke hadde hørt før, i et stort spenn. Alt fra den tidens moderne kristenmusikk, som Arnold Børuds «Balladen om Jesus», Andrea Crouch, og det mer radikale Bjørn Eidsvåg og Frender, til Deep Purple, Uriah Heep, Emerson, Lake and Palmer, Yes og Genesis. Jeg synes trommespillet til Tommi Haukland (fra Sky Sing/Keryx i Stavanger) på «Balladen om Jesus» var fantastisk og jeg digga Stig Fossum i Bjørn Eidsvågs Frender, men Phil Collins i Genesis ble den store helten (det varte helt til han ble en slags smørsanger som soloartist).

Jeg synes det var fantastisk å høre på musikk generelt, og ble svært inspirert av musikken jeg lyttet til. Jeg hadde så lyst til å gjøre det samme selv. Jeg lyttet og prøvde meg fram, spilte på alt som var tilgjengelig av (egne) knær og lår (som låter ganske fint, egentlig), samt bestikk, tallerkener, bøtter og spann. Som hos så mange andre her var mitt første trommesett hjemmelaget og satt sammen av gamle malerspann i ulike størrelser.

-Hvordan har din vei vært fra du begynte?

Etter hvert som jeg ble gammel nok og begynte på ungdomsskolen, fikk jeg overta trommesettet i ungdomskoret etter broren min, og jeg fikk ganske fort spille med musikere som var mye eldre enn meg i en del andre sammenhenger, bl a i et eget band og noen lokale oppdrag. Lokalt hadde jeg forbilder som Knut R Lie, trommeslager i Høst, og Harald Trommeside Berg i Berg Brothers. Begge var også med i musikkmiljøet rundt Blanda Drops i Askim, og når det var konserter eller oppsetninger, satt jeg på første rad og hang over kanten til orkestergrava. Jeg plukka opp det jeg kunne få med meg.

I 1978 var jeg på Ten Sing Seminar på Gjøvik, og der var Tor Moen Tønnessen trommelærer. Det var første gang jeg fikk noen form for trommeundervisning, og faktisk den eneste inntil jeg tok noen timer hos en av slagverkerne i Oslo Filhamoniske Orkester gjennom Kulturskolen i Oslo mens jeg var elev på Rønningen folkehøgskole i Oslo i 83/84 (jeg husker beklageligvis ikke navnet hans). Jeg tror det var først på denne tiden at jeg kom over Ernst Wiggo sin bok, Hvordan spille moderne trommesett, men jeg kan ikke huske at jeg brukte den så mye til egen øving. Den ble mest brukt når jeg seinere skulle lære bort kunsten å spille trommer. Så jeg er nok rimelig autodidakt som trommeslager - særlig den første tiden.

Da jeg flyttet til Oslo og gikk på Folkehøgskole møtte jeg naturlig nok mange nye mennesker, og med det en helt ny verden av musikk. Jeg digga tidlig britiske band og musikere som Genesis, Peter Gabriel, The Police, David Bowie, U2, og hadde selvfølgelig oppdaga amerikanske band som Toto og Steely Dan, men Pat Metheny Group, Miles Davis, Mike Stern og ulik amerikansk jazz, samt bredden i West-Coast var i stor grad ny for meg.

Jeg øvde mest gjennom å spille sammen med andre, men når jeg øvde for meg selv var det mest ved å spille med hodetelefoner sammen med musikk jeg var fascinert av, og oppøvde nok en bra «time» med det, men jeg ble aldri noen stor tekniker. Jeg fikk imidlertid en del paradiddel-øvelser av læreren jeg hadde fra Oslo-Filharmonien, og øvde en del på dette, og skjønte jo etter hvert at disse mønstrene var utgangspunkt for mange groover jeg hadde hørt.

Nye bekjentskaper på folkehøgskole introduserte meg igjen for nye miljøer og nye scener, og året på Rønningen var viktig for meg, fordi det ledet til flere nye bekjentskaper som førte til stadig nye muligheter. Etter Rønningen begynte jeg å spille med bandet DIS, med bla Kristin Skaare, Øystein og Torfinn Wang (i dag kanskje bedre kjent som fedre til hhv Ellen Andrea Wang og Marthe Wang, og Øystein og Torfinn spiller jeg fortsatt med i Pastor Wang kvintett). Torfinn og Kristin studerte Musikkvitenskap på Chateau Neuf (UiO) på denne tiden, sammen med bl a Bugge Wesseltoft. Gjennom dem ble jeg igjen kjent med mange nye musikere som jeg begynte å spille sammen med.

Jeg ville også begynne på Musikkvitenskap, men ble spurt om å være med et år i Tyskland for å bygge opp Ten Sing-bevegelsen der, og siden studiet på Chateau Neuf kun begynte i januar, endte jeg med å utsette musikkstudiene et par år. I Tyskland var vi 40 ungdommer som turnerte over hele landet et helt år gjennom det nasjonale YMCA, og vi hadde totalt 26 helgeseminarer og 120 konserter. Det var en enorm erfaring med mange utfordrende oppgaver som bandleder, og vi produserte ett studio- og ett live album. Avslutningskonserten spilte vi faktisk i Eissporthalle i Frankfurt for ca 10.000 publikummere. 

I denne perioden ble jeg kjent med tyske musikere, og fortsatte å turnere og gjøre enkelte innspillinger i Tyskland i årene 1986 - 1989. Her hadde jeg også produsent- og arrangørroller.

I Oslo var jeg fra 1987 med i flere ulike band med utgangspunkt i egen venne-, studie- og bekjentskapskrets, og etter hvert begynte jeg i bandet «12 på Dusinet», med bl a sangere fra Oslo Gospel Choir. Dette ledet nok til at jeg seinere har spilt en del gospelmusikk og gjort mange innspillinger med Oslo Gospel Choir, og artister som jeg har møtt gjennom dette miljøet.

Jeg kan nok likevel takke Bugge Wesseltoft for mange av spillejobbene jeg etter hvert fikk i Norge. Først gjennom innpass i ulike klubb-band, men også med mer etablerte artister. Bugge ble tidlig etablert, og da han deltok på Hanne Kroghs album «Hanne» i 1989, med Håkon Iversen og Bjørn Eidsvåg som produsenter, ble jeg seinere anbefalt av Bugge til å gjøre live-jobber med utgangspunkt i bandet fra denne plata (Per Hillestad spilte på plata). I den sammenhengen møtte jeg både Håkon Iversen og Rolf Løvland, og det ble egentlig inngangen til en periode der jeg fikk mulighet til å spille mye og med mange. Med Håkon lagde vi album bl a med Anders Wyller, Anja Garbarek og Bjørn Eidsvåg. Med Rolf har jeg spilt verden rundt med Secret Garden gjennom 25 år.

I «12 på Dusinet» ble jeg også kjent med Bengt Egil Hanssen og sammen med ham har jeg vært med på mye, bla «Soløyet» turneene med Kari, Ola og Lars Bremnes på begynnelsen av 2000-tallet.

På 90-tallet gjorde jeg også mange TV-produksjoner. Fredags- og lørdagsunderholdning på NRK, Melodi Grand Prix nasjonalt og en av de siste «Eurovision Songcontest» med live musikere og orkester, - i Oslo Spektrum 1996.

Men gjennom hele perioden fra 1985 sleit jeg med smerter i rygg og i beina, og i 1991 fikk jeg diagnosen Bechterew. I perioder kunne jeg være så dårlig at det var vanskelig å stå på beina, men jeg tenkte alltid at det ville være mye verre for meg å ikke kunne spille pga smerter, enn å faktisk fortsette å spille til tross for smerter, og gjennom det fokusere på at gleden over å kunne spille ga meg mer enn å måtte kaste inn håndkledet. Derfor holdt jeg det gående ganske lenge.I 2000 bestemte jeg meg imidlertid for å turnere noe mindre. Jeg hadde fått to barn, og tenkte det ville være bedre å være mere hjemme.

 Jeg begynte å jobbe hos Kirkelig Kulturverksted med oppstarten av Kulturkirken Jakob i Oslo. Det førte både til at jeg ble enda mindre hjemme (!), men også at jeg ble noe involvert i enkelte KKV-produksjoner. Jeg jobbet her ved siden av å gjøre konserter med bl a Kari, Ola og Lars Bremnes, Oslo Gospel Choir og Secret Garden.

Gjennom hele perioden fra slutten av 80-tallet var jeg opptatt av internasjonalt arbeid, og jobbet med kulturprosjekter i Afrika, Asia og Midtøsten. Jeg har alltid vært opptatt av samfunnsfag og politikk, og musikk og kultur var min inngang til internasjonalt arbeid. Gjennom 90-tallet jobbet jeg periodevis, over flere år, med et prosjekt i Namibia, og etter hvert Sør-Afrika, bla med flere innspillinger og turneer, der Bjørn Eidsvåg også etter hvert ble med. 

Jeg holdt på med et annet prosjekt i India, Sri Lanka og Bangladesh, og jeg ble mer og mer opptatt av Palestinernes situasjonen i Midtøsten. Her har jeg også seinere fått mulighet til å spille konserter med Rim Banna, bla i Jerusalem.

Som familie fikk vi spørsmål om å arbeide som Fredskorpsere et par år i Sør-Afrika (2003-2004), og vi jobbet der i township'er i ulike deler av landet med ungdom som holdt på med musikk, dans og teater.

Den siste turneen jeg gjorde før vi dro, var med Sigvart Dagsland, Prinsesse Märtha Louise og Oslo Gospel Choir i 2002. Da var jeg såpass dårlig av Bechterew at jeg ofte måtte ha hjelp til å få på skoa om morgenen og jeg fikk jevnlig kortisonsprøyter for å kunne holde turneen igjennom. Dette var nok med i beslutningen om å ta et par år i en annen kultur og i et annet klima. For ordens skyld kan jeg jo nevne at jeg ble mye bedre gjennom perioden i Sør-Afrika (også pga annen behandling og medisinering) og Bechterew plager meg ikke så mye i dag som det gjorde tidligere.

Jeg fortsatte å gjøre noen konserter med Secret Garden fra vår base i Cape Town, og har siden delt denne jobben med de fantastiske trommeslagerne Karl Oluf Wennerberg og etter hvert Rune Arnesen.

Etter at vi kom tilbake fra Sør-Afrika, har jeg jobbet hos Kirkelig Kulturverksted, og som lærer, ass. rektor og nå rektor på Rønningen Folkehøgskole. Jeg har fortsatt å spille, men ikke i like stort omfang som tidligere, og det kan nok også være litt mer sesongbetont.

-Hva var ditt største kick i ungdommen?

I ungdommen var det først og fremst å høre og se live-musikere som var mye flinkere enn meg, både lokalt og på de store senene. Jeg husker jeg fikk være med på ex Genesis gitarist, Steve Hacket, sin konsert etter Spectral Mornings albumet som 14-åring i Chateau Neuf, og året etter høre Rick Wakeman og Billy Cobham på Horten-festivalen. Det var kick! 

Et enda større kick var å oppleve Peter Gabriel i Ekeberghallen mens jeg gikk på videregående, en konsert som ble avsluttet med låta Biko - og den Sør- Afrika inspirerte tom-tom-grooven spilt av Jerry Marotta på hans Yamaha 9000 Recording (Phil Collins spilte på originalinnspillingen - et helt album uten cymbaler). Så enkelt, og likevel så effektfullt - med publikum som sang refrenget mens Jerry Marotta holdt det gående etter at bandet for øvrig var gått av scenen. Der og da begynte jeg å spare til mitt første Yamaha 9000 Recording-sett.

Men jeg tror kanskje det største kicket i ungdommen var å selv få til noe av det jeg drømte om; - klare å spille en groove jeg hadde øvd på, spille en konsert som folk kom og hørte på, ta opp låtene i bandet på to spor, og kunne høre seg selv og være stolt av hvordan det låt. Til og med om det ikke låt så veldig bra.

Da jeg seinere skrev min hovedfagsoppgave om det musiske menneske på Musikkvitenskap i Oslo, merket jeg meg filosofen Roland Barthes' betraktninger om ulike opplevelser av musikk. Barthes trekker en linje mellom på den ene siden opplevelsene i en konsertsituasjon med fantastisk musikk som gjerne er ypperlig framført av profesjonelle, og på den andre siden opplevelsen av det man skaper (eller gjenskaper) selv, kanskje til og med ganske middelmådig. Barthes skriver om hvordan opplevelsen av å få være skapende selv gir en helt egen følelse, ja kanskje et kick, til tross for at det alltid finnes noe som kan gjøres mye bedre eller noen som kan framføre det samme mye bedre. Jeg tror det er noe i dette. Det man framfører trenger ikke være så fantastisk utført objektivt sett, men ved å få mulighet til å skape og framføre selv, er man ved kjernen i noe grunnleggende menneskelig. 

Jeg har derfor lyst til å si at det aller største kicket i ungdommen er alt det vi fikk til, og den opplevelsen vi fikk gjennom nettopp dette.

-Hva har betydd mest for deg i din utvikling?

Å høre hva andre holder på med har alltid vært inspirerende for meg. Jeg husker jeg hørte Erik Smith i Askim med et lokalt band fra Hønefoss da vi begge var veldig unge og spilte på samme arrangement (vet ikke om Erik husker dette). Det var en øyeåpner, men jeg husker også at jeg synes det var litt flaut å være så lite teknisk når jeg hørte hva Erik kunne få til.

Som sagt innledningsvis var jeg aldri noen skolert teoretiker eller særlig teknisk hva angår trommespill. Jeg har imidlertid alltid vært opptatt av groove og å få musikken til å svinge. Jeg er nok også en person som grunnleggende liker å ha kontroll. Jeg liker å vite hva som skal skje, og i begynnelsen av min karriere var jeg rimelig bestemt på at alt skulle være på «på plass», tight og ganske kontant. Jeg har hørt at noen musikervenner kalte meg «øksa» tidlig i karrieren, da alt skulle være tight og kontant.

Da jeg var ung kom Per Hillestad på banen med det mest fantastiske trommespill slik jeg kunne tenke meg det. Per var jo med på veldig mye fra tidlig 80-tallet og utover! Jeg har alltid vært veldig inspirert av Pers trommespill, og har likt grooven og «timen» i hans spill veldig, veldig godt. Da vi seinere ble kjent, skjønte jeg mye mer av den snerten som jeg opplever Per har i anslaget sitt. Jeg forsto at han spilte mye «lettere» enn jeg først trodde, men at betoningen på de riktige slagene skapte det trøkket jeg var ute etter. Dette har jeg lært mye av.

Anders Viken er også en trommeslager jeg hørte mye på gjennom 80-tallet, og som inspirerte meg. Internasjonalt var det jo selvfølgelig mange, Jeff Porcaro (Toto m fl), men også andre typer trommeslagere som Stewart Copeland (Police), og ikke minst Manu Katché, da han først dukket opp (for meg) på Peter Gabriels «So». Jeg elsker lekenheten i spillet hans, og det var ikke for ingenting at jeg lenge hadde et oppsett med splash-cymbaler i størrelse 8 og 10 tommer.

Da jeg studerte musikkvitenskap på UiO hadde jeg Tom Olstad som trommelærer, og det var egentlig første gang jeg fikk trommeundervisning over lengre tid. Jeg lærte mye av Tom og han introduserte meg også for mange av jazz-trommeslagerlegendene. Jeg er imidlertid redd jeg ikke var noen særlig flittig trommestudent (?), selv om jeg lærte masse om musikk gjennom studietiden.

Møtet med musikkprofessor Jon Roar Bjørkvold i 1989 ble et viktig veiskille for meg. Hans teorier om det lekende og musiske menneske traff meg! Jeg var egentlig ganske fastlåst i mine egne måter å spille trommer på, og kanskje også måter å leve livet mitt på, og dette universet om det musiske menneske åpnet meg opp på en ny måte. Det handler mye om kreativitet og menneskets iboende skaperkraft, og å forløse dette, slik vi bla ser det til stede hos lekende barn. 

Dette var mitt hovedfagsarbeid, og jeg bestemte meg for å bruke trommetimene i hovedfagsperioden til å jobbe med afrikansk perkusjon det ene året, og latin-amerikansk perkusjon det andre året. Jeg hadde også godt av å bli utfordret på å bevege meg over i et annet landskap spillemessig, og fra begynnelsen av 90 tallet, tenkte jeg nok ofte mer perkusivt i mitt trommespill. Helge Andreas Norbakken hadde utviklet seg denne veien i bandet til Mari Boine, og jeg synes det var utrolig fint og inspirerende. Og så var det selvfølgelig Paolo Vinaccia sitt tromme- og perkusjonsspill som (også) for meg var helt banebrytende. Jeg elsket Paolos inngang til musikken, og beatet, timingen og energien hans, enten det var på trommesett eller på en bøtte. Jeg satte også stor pris på måten Rune Arnesen utviklet trommespillet fra det tradisjonelle trommesettet til en mer perkusiv spillestil.

Det er så mange som har inspirert meg, og mange jeg både kunne og burde nevnt, men jeg vil her trekke fram Rune Mathisen. Vi pleide å være trommeinstruktører sammen på Ten Sing seminarer på somrene på 80-tallet, og Runes lekende og lyttende tilnærming til musikken var også med på å påvirke min egen utvikling.

På 80-tallet var det jo veldig mye programmering av trommer, og jeg forsøkte å bli god på det i en periode. Dette var tiden før man brukte looper og tracks sammen med trommespillet. Jeg skaffet meg en Akai S-1000 sampler, og samplet egne trommer og perkusjonsinstrumenter. Jeg plukket opp litt om kvantisering og «humanising» av Paolo en gang, og lagde min egen filosofi på plassering av basstromme og skarp for å få det til å høres mer spilt ut. 

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg like gjerne kunne spille det, i stedet for å prøve å programmere det slik som en trommeslager høres ut. Jeg har likevel brukt noen av lydene på innspillinger med bl a Anders Wyller og Anja Garbarek. Vi gjorde da mye av trommetracksene ved først spille dette inn digitalt i Logic via padder, før vi overførte lydene i studio seinere, og la til det som skulle tas opp akustisk. Det var jo slik tidene var da.

Jeg fikk spille turné sammen med Per Hillestad på Bjørn Eidsvågs «Til alle tider» turne i 1992. Per spilte trommesett, og jeg perkusjon og digitale saker. Det var veldig groovy, og veldig tøft, synes jeg. Et fantastisk bra band der også Bugge, Eivind Aarset, Kjetil Saunes og Håkon Iversen var med og jeg liker fortsatt det albumet veldig godt.

Men det var også tiden for Bjørn til å ta konseptet sitt ned, og jeg fikk være med på overgangen til det mer stillferdige kompet. Da fikk jeg brukt en del av det jeg hadde tatt med meg av akustiske perkusjonsting fra arbeid i Afrika, og blandet det med trommesettet. 

«Allemannsland» ble spilt inn i en kirke, og det tvang meg til å tenke helt annerledes, og spille med akustikken i rommet. Og det jeg begynte med der har jeg i grunnen i stor grad fortsatt med til i dag. Hvis vi ser bort fra konserter på større scener, tror jeg at jeg har brukt ulike typer visper i det meste av mitt tromme- og perkusjonsspill siden. 

Jeg er blitt veldig opptatt av å spille i henhold til hva som passer rommet jeg er i, og forsøker å tilpasse spillet mitt etter det. Dette er kanskje den den største utviklingen for meg. Fra hardt og kontant, til lettere og forhåpentligvis mer lekende og ledig.

-Hva er det morsomste du har vært med på?

Det kommer an på hva man legger i ordet morsomt. Jeg er jo en av de som er veldig glad i ordspill, og kanskje er det alle de uventede replikkene og all den galskapen som har oppstått i turnebusser og i studio opp igjennom årene som er det aller morsomste? Eller alle de absurde situasjonene man har vært med på? Jeg har for eksempel delt en opplevelse med digitale pauker og Melodi Grand Prix i et kommentarfelt tidligere, og det er mange slike rare, og i etterkant, morsomme situasjoner.

Rent musikkfaglig er det vanskelig å skulle trekke fram én enkelt episode. Jeg har fått lov til å jobbe med mye som jeg synes har vært både fint og morsomt å være med på, og jeg har fått jobbe med mange veldig flinke musikere både på turne og i studio. 

Men hvis jeg skal trekke fram noe, så var det stas å spille og programmere på Anja Garbareks første album med Jan Garbarek i studio. Jeg synes også det var veldig flott å være med på innspilling og turne med Bjørn Eidsvågs Allemannsland, med fulle hus og konserter over hele landet. Likeså å spille inn live-album med Andrea Crouch og Oslo Gospel Choir i Paris, og å få være med ham på den siste turneen han gjorde i Norge i 2011. Med Secret Garden har jeg fått spille for fulle konserthus overalt i Kina, Sør-Korea, Australia og USA. Det har det vært litt popstjerne-følelse over selv om det ikke er så kjent i Norge. 

Med Sissel Kyrkjebø gjorde jeg også mange store konsertscener gjennom 90-tallet over hele Skandinavia og da fikk jeg også gjøre mye sammen med Per Hillestad. Da Per takket nei til Eurovision Song Contest i 1996 ble jeg spurt om å gjøre trommejobben, og for meg var det utfordrende å skulle spille livesending for 300 millioner i Europa med ca 30 deltakerland og like mange ulike dirigenter, KORK, band og tracks før det var utviklet god lytting for dette og opptelling på tracks i øret. Ikke veldig spennende musikalsk nødvendigvis, men for en som meg som egentlig liker å ha kontroll, var det både spennende, utfordrende og svært tilfredsstillende å få det til. Morsommere rent musikalsk var innspilling og turne med Øystein Sevåg, der Paolo Vinaccia også var med, sammen med Sergio Gonzalez og meg. Til sist vil jeg trekke fram innspilling og turne med Ole Paus i 2006 og årene som fulgte.

Men igjen, det er ikke nødvendigvis det som er størst i volum som gjør mest inntrykk og som sitter igjen. Det har f eks vært veldig morsomt å få jobbe med ulike prosjekter i Afrika, og det er også mange prosjekter jeg har fått være med på her hjemme som har betydd mye for meg. Og bare det å få til en liten detalj som man har jobbet lenge med, kan også være stort, selv om ikke så mange legger merke til det.

Men på den annen side er det jo menneskelig også å like at det en gjør blir lagt merke til...

-Hva gjør du akkurat nå?

I dag er jeg rektor på Rønningen Folkehøgskole, og min jobb er å legge til rette for at de ungdommene som kommer til oss får oppleve egen utvikling i det fellesskapet en folkehøgskole er. Året i år har selvfølgelig vært ekstra krevende, med nedstengning, og etter sommeren folkehøgskoledrift i balansegang med smittevern. Men vi har klart det og har ikke hatt smitte fram til i skrivende stund. 

Og våre elever får tross alt være sammen. 180 elever som bor sammen, med interne arrangementer og konserter. Det er mer enn mange andre har fått mulighet til dette året.

Rent spillemessig har alt jeg skulle ha gjort blitt avlyst etter 12. mars, men jeg lever godt med det for min egen del. Jeg har mer vondt av alle som har mistet så mye av det de skulle ha holdt på med. Jeg håper for alle at året 2021 skal utvikle seg til et år der folk kan være sammen, og oppleve musikk, kultur og fellesskap - med mulighet for mange i samme rom!

-Har du noe du vil dele med trommeslagere, trommelærere eller andre?Hvis jeg skulle gjort noe om igjen, skulle jeg øvd mer teknikk og lært meg noter tidligere. I dag er jeg fortsatt bedre til å skrive noe ned på noter fra eget hode, enn å lese dem.

Men for meg er det viktigste av alt å lytte. Lytte til hva som skjer i samspillet med andre, og å oppøve evnen til å følge med på det som skjer, og evnen til å legge til rette for å skape der det er åpning for det.

-Har du en bio, en hjemmeside, eller noe annet gøy å legge til her?

Jeg har en enkel hjemmeside der man også kan se hva jeg har holdt på med musikalsk opp igjennom årene: www.ottarnesje.no

Litt om meg som musiker og hvem jeg har jobbet med: https://www.ottarnesje.no/musiker/

De fleste album jeg har medvirket på: https://www.ottarnesje.no/diskografi/

Noen Youtube / TV / videolenker: https://www.ottarnesje.no/tv-videolenker/

Så har jeg laget en spilleliste på Spotify med låter jeg har medvirket på, som trommeslager og/eller perkusjonist, og som er tilgjengelig på dette formatet: Ottar Nesje - trommer og perc: https://open.spotify.com/playlist/3eKgXuPBa4N5IrTG4xctyY